Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av Atypical - Sesong 1, amerikansk tv-serie fra 2017

Komedie, Drama Spilletid: 30 minutter

Atypical - sesong 1: Hjertevarmt og (nokså) troverdig om autisme

[Skrevet av: Tore Andre Øyås, Dato: 22.08.2017]

Sam er en 18 år gammel gutt som er diagnostisert med autisme. Han bestemmer seg for å finne seg en kjæreste, han er jo i ferd med å bli eldre og voksnere han også, tross alt. Reisen mot å bli mer som alle andre blir imidlertid tøff for Sam, en prosess også hans mor, far og lillesøster vet så alt for godt om…

Annonse:

Sams hverdag og virkelighet er med andre ord litt annerledes enn for de fleste av oss. Han liker ikke store forsamlinger, bråk, støy eller større forandringer. Han har også vanskelig for å forstå ironi, humor og tar det meste veldig bokstavlig. Mye av dette kjenner vi for lengst igjen som mer eller mindre klassiske autistiske karaktertrekk, og Atypical forsøker da også på en veldig hjertevarm og likbar måte å skildre en gutt med en slik diagnose og hverdag.




Fremdeles et uklart begrep for mange

Landskapet og tematikken rundt autisme-begrepet er nok (i hvert fall for mange) både uoversiktlig, litt vanskelig og i følge enkelte ofte forenklet og delvis feil brukt. Kanskje ikke så rart dette, da begrepsbruken rundt sider som autisme, Asperger, og annet har hatt en noe lang og knotete diagnostisering og normalisering i samfunnet.

Og nettopp på grunn av dette kan fremstillinger av slike personlighetskarakterer oppfattes både litt unyansert og overdrevet, på én og samme gang, både innen film og tv.

Vi har gode eksempler på kjente ”særinger” (i mangel på et bedre ord og betegnelse altså) i karakterer som den rimelig overdrevne Sherlock Holmes fra Sherlock, eller den langt mer troverdige Saga Norén i Broen. Skillet mellom autisme, Asperger, bipolarisme og annet kan også være flytende, og for hovedkarakteren Sam er også definisjonen på diagnosen hans tidvis noe uklar, selv om han stort sett omtales som autist.



For utenforstående og publikum er det likevel sannsynlig at det i stor grad ikke trengs en så veldig mye mer spesifisering av mye rundt Sam. Serien tydeliggjør, formidler og har en såpass grunnleggende hjertegod holdning og evne til å formidle sine poeng, at det meste synes å funke til sin hensikt uansett om serien kunne trengt eventuelle småjusteringer her og der.

Det både gode og smått imponerende med Atypical er den gode balansen mellom drama og komikk knyttet til Sam og hans familie, for her er det ikke bare Sam som er gjenstand for humor, også andre karakterer bakes tidvis pent inn i stemninger som må sies å være morsomme og vittige.

Og bare for å slå fast noe med en gang; Sam latterliggjøres selvsagt ikke, men fremstilles nakten og rett frem. På den andre siden er også alvoret og hverdagsrealisme med på å krydre inntrykket av Sams familie på en så god måte at det både er lett å kjenne seg igjen i dem, samt at serien får en herlig empatisk gjennomgangstone, noe man vet knytter bånd mellom seer og serie.


Man kjenner seg dessuten igjen selv

Ekstra sjarmerende og involverende blir man også som seer når/hvis man oppdager og kjenner seg igjen i noen av Sams ”oppheng” i enkelte ting. Har vi ikke alle noen slike særheter, ting vi er opptatt, ja kanskje besatt av?! Slik er det lett å humre og le litt når man kjenner seg igjen i det å være annerledes, smårar, med mer.

En annen balanse som føles ærlig og realistisk er portretteringen av moren til Sam, hvis slit, innsats og selvoppofring i livet til nå gjør seg gjeldende i en liten midtlivskrise. Når skal hun få tid til seg selv, og fortjener hun mer egentid, eller vil det gå på samvittigheten løs?

Bare her vil nok mange kjenne seg igjen, og etter hvert som hun krysser noen moralske grenser bringes også flere alvorstoner inn i familien og serien som lett gir den mer tyngde og realisme.



Så, over til skuespillerne, kanskje seriens aller sterkeste kort! I hovedrollen som Sam står herlige Keir Gilchrist, en fyr som blant annet hadde en svært god birolle i skrekkgodbiten It Follows fra 2014.


Solid skuespill!


Gilchrist, som i virkeligheten er 25 år, spiller 18 år ganske godt. Da er det verre med søstera som visstnok skal være året yngre (17), men som ser langt eldre ut (er 23). Det er derfor litt merkelig at såpass eldre skuespillere castes til en slik alder, noe som imidlertid alltid har vært tilfellet innen amerikansk film og tv. Likevel, begge gjør sine portretter veldig bra, og det er umulig ikke å bli glad i dem begge der de hver for seg sliter med ting.

I rollen som mor og far står Jennifer Jason Leigh og Michael Rapaport. Førstenevnte ble Oscar-nominert for sin rolle i Tarantinos The Hateful Eight for to år siden, men rollen som mor Elsa Gardner er noe nokså annet enn den uredde og beinharde Daisy Domergue kan man trygt si.

Leigh bringer et såpass særegent og godt portrett av en sliten mor inn i bildet at man også rundt henne ikke klarer la være å føle med henne. Hennes indre demoner og utfordringer er kanskje ikke alltid like enkle å like eller akseptere, men igjen… dette gjør henne (og også andre karakterer) menneskelige og troverdige!

Legg for øvrig også merke til det litt kjønnsbaserte uvanlige i serien, som at det står en (over)følsom og sensitiv gutt i hovedrollen, han har en litt hardbarka og uredd søster, ei mor som etter hvert tråkker over grenser som fedre ofte får rollen som, mens far i huset stadig kommer mer og mer nærmere sønnen emosjonelt.

Bare disse små men herlige tilnærmingene er mer enn nok til å like serien for, spør du undertegnede! Dette er med på å etablere og videreføre en mer virkelighetstro skildring, både av autisme, kjønn, rollemønstre, realisme og menneskelighet i all sin bredde og mangfold.




Fører en moral og holding som føles viktigst

Det er derfor vanskelig å ikke like eller trykke Sam og familien Gardner til sitt bryst, til det er serien alt for herlig, gjenkjennelig og grunnleggende menneskelig treffende. Den føles kanskje litt klassisk enkelt amerikansk her og der, men summen er likevel at man sitter igjen med gode følelser overfor karakterer og en bevissthet rundt at andre kan være annerledes enn oss selv.

Atypical tråkker derfor en viktig og god vei for mer realistiske fremstillinger og portretteringer av autisme, men trår kanskje også selv litt safe her og der, nettopp i frykt for å tråkke noen på tærne.

Det er dog vanskelig å klandre serieskaperne for denne lille forsiktigheten, for serier som 13 Reasons Why og To the Bone har nylig fått hard medfart for sine fremstillinger av henholdsvis selvmord og spiseforstyrrelser.

På den annen side, Netflix bringer med Atypical i det minste tematikken på banen, og det bør videre være effekten serien gjør på vår bevissthet, hjerne og hjerte, som må være dens største kvalitet, selv om noen eventuelle fremstillinger ikke hele veien skulle være politisk, medisinsk eller vitenskapelig 100% korrekt. Det er derfor svært vanskelig å ikke ønske en slik serie velkommen, en serie som tør, akter og vil så mye godt som det Atypical føles å ville. La oss inderlig håpe Netflix ikke økser denne serien, for man vil veldig gjerne se mer til familien Gardner og Sams coming of age-skildring.

(Foto/Copyright: Greg Gayne/Eddy Chen//Netflix)


Diskusjon

Omtalespalte: Streaming

Filmfront forsøker å gi deg overblikk i det enorme streaming-tilbudet. Filmfront anmelder stort og smått av det som kommer av filmer og TV-serier på streaming.

Les flere spalteomtaler: Streaming


Les mer om tv-serien
Gjennomsnittskarakter:
(4,4 av 6 - 17 stemmer)

Anmeldelser i media av S01

  • TVguide.com
  • Reason.com
  • Filmfront
  • RogerEbert.com
  • Los Angeles Times
  • Los Angeles Daily News
  • Entertainment Weekly
  • Newsday
  • New York Magazine (Vulture)
  • UPROXX
  • Indiewire.com
  • CNN
  • USA Today
  • The New York Times
  • San Francisco Chronicle

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2017 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.